Henrik Ibsen bodde i utlandet i store perioder av sitt liv, men i 1891 kom han tilbake til Norge, og her i Arbins gate 1 levde han sine siste 11 år sammen med sin kone Suzanne. Her skrev han sine to siste skuespill.
Ibsens dramaer oppføres på scener verden rundt, men det var i denne leiligheten han levde og diktet sine siste dramatiske verker. I Arbins gate er det mulig å få et blikk inn bak fasaden hos den aldrende dikteren.
Leiligheten er tilbakeført til Ibsens tid med dikterens egne møbler og inventar, opprinnelige farger og dekor.
Suzannah Ibsen var ikke videre fornøyd med leiligheten ekteparet først hadde, i Victoria terrasse, med den lange, kalde gangen. Hun ba Henrik finne en ny, og slik endte de opp i Arbins gate 1.
I brev til Suzannah beskriver Ibsen det nye hjemmet slik:
"Jeg får et stort arbejdsværelse med direkte adgang fra entréen, så at de folk, som søger mig, ikke behøver at betræde noget andet rum i boligen. Du har altså til fri og udelukkende rådighed en stor hjørnesalon med altan og ved siden af denne et næsten lige så stort dagligværelse med indgang til spisestuen, hvor der kan dækkes til 20–22 personer og med nische til buffet, som jeg skal anskaffe. Fra spisestuen går du direkte ind i det rummelige biblioteksværelse og derfra lige ind i dit soveværelse, der er betydelig større, end mit nuværende her på terrassen. Mit soveværelse ligger ved siden af og har balkon. Korridoren behøver du ikke at betræde undtagen når du vil gå i bad. Stort, lyst køken, spisekammer og anretningsværelse er der naturligvis også og mange indebyggede væggeskabe. Som sagt, jeg tror du vil blive tilfreds."
På arbeidsværelset henger Christian Krohgs portrett av den svenske dramatikeren August Strindberg. Ibsen kjøpte maleriet for 500 kroner og kalte bildet for «Det frembrydende vanvid».
Da Ibsen feiret sin 70-årsdag i København skal han ha kommentert maleriet og sagt; «Han skal hænge der og passe paa,…thi han er min Dødfjende». Og med Strindberg stirrende i ryggen skrev Henrik Ibsen John Gabriel Borkman (1896) og Når vi døde vågner (1899).
Selv om det kunne dekkes opp til 20-22 personer i spisestuen, var det sjelden det ble bedt inn til store selskaper hos ekteparet Ibsen. Mer vanlig var det da med søndagsmiddager sammen med Sigurd, Bergliot og lille Tancred.
I sin selvbiografi Tro det eller ei skriver Tancred:
"Hver søndag spiste vi middag hos mine besteforeldre i Arbins gate, og det gledet jeg meg til, for der fikk vi alltid slik deilig mat. Og den hadde Bestemamma lavet selv. Hun lavet alltid maten, ellers ville ikke Bestepappa spise. Under disse søndagsmiddagene ble det alltid diskusjoner om ett eller annet som jeg ikke forstod, men som fikk meg til å sitte med hjertet i halsen, for en og annen gang kunne «De tre», altså Bestepappa, Bestemamma og far, bli så ivrige og sinte at jeg var redd de ville fly på hverandre. Nei, de var ikke til å bi klok på, for rett som det var kunne for eksempel Bestemamma, rolig og vennlig, be om potetfatet, og like rolig og vennlig ble det sendt -hvorpå diskusjonen fortsatte like voldsomt som før."
Vi skulle anta at biblioteket var Henrik Ibsens favorittrom, men det var Suzannah som tilbrakte mest tid her. «Sjelens have» skal hun ha kalt dette rommet. Her satt hun og leste mens Ibsen satt i arbeidsværelset. Men om kveldene kom han inn til henne og satte seg i en av kurvstolene og Suzannah leste høyt for ham og oversatte bøker, brev og avisartikler. Suzannah var en belest kvinne og holdt seg oppdatert på ny litteratur, så for Ibsen var hun en interessant og utfordrende samtalepartner.
De siste ukene Ibsen levde var han mer eller mindre bevisstløs. Sykepleieren prøvde å holde motet oppe hos familien og sa; I dag ser dr. Ibsen så mye bedre ut. Ibsen, som ikke hadde sagt noe på en stund, satte seg opp og utbrøt; «Tvert imot!», la seg tilbake i putene, gikk inn i koma og døde dagen etterpå.
Legen mente dette ikke var et svar til det som hadde blitt snakket om, men uansett er det en presis oppsummering av den berømte dramatikerens liv og virke av. Ibsen døde 23. mai 1906, 78 år gammel.
